Tidsklemma

Planlegging krever ofte litt tid, og avlsplanlegging er intet unntak.

Mange kan kjenne seg igjen i at tida kan gå styggfort og «plutselig » er det våronn akkurat da en var ferdig med julemiddagen. Tidspresset i hverdagen kan gjøre at tidshorisonten blir kort, og det viktigste blir å ta unna sjekklista for dagen og uka, samt det ekstra som kommer ved at ett gjødseltrekk ryker, ei ku blir sjuk eller at det var konfirmasjon den helga.

Plutselig var det ei ku i brunst og en inseminerer uten å tenke over resultatet ni måneder seinere. Skulle denne egentlig insemineres i det helt tatt? Ble det riktig rase? Skulle hun hatt REDX?

Årshjul – få året ned på et A4-ark

Er avlsplanen oppdatert og lista henger klart i fjøset, er det enkelt å ta avgjørelser der og da. Det er større sannsynlighet for at kua/kviga blir inseminert til riktig tid og med riktig dose.

Lag ett årshjul og ta følgende vurderinger:

• Hvor mange kviger trengs til rekrutteringen?

• Når trengs det rekruttering?

• Hvordan skal kvigene rekrutteres, ved kjønnsseparert sæd eller vanlige doser?

• Er det potensial for å selge overskuddskviger av mjølkerase?

• Skal kvigerekrutteringa reduseres ved å legge inn en andel kjøttfe? Hvor stor andel?

• Hvilke dyr skal jeg velge ut som avlsdyr (kvigemødre)?

Ved konsentrert kalving eller puljekalving kan man gjerne lage planen i god tid før inseminering og ved spredt kalving kan man gjerne lage en plan for tre og tre måneder av gangen. Ta en sjekk med deg selv, andre som er aktivt med i drifta og gjerne en rådgiver. Er du i rute, fungerer planen, tilfredsstiller planen forventningene og er det nødvendig med justeringer?

Så enkelt og konkret som mulig

Erfaringsmessig må det være så enkelt og konkret som mulig. Årshjulet må ned på ett A4-ark og det må henge på fjøsveggen. Det hjelper ikke at det ligger i mailboksen. Kalvingsliste fra fjøsloggen viser ikke om dosen er kjønnsseparert eller ikke, så her er det fram med markeringstusj. Merk dyr som er drektige med REDX/kjønnsseparerte hunnceller rosa og kjøttfe med blått. Det enkle er ofte det beste!

«Årshjulet må ned på ett A4-ark og det må henge på fjøsveggen»

Kviger til rekruttering

Ei kvige er en utgift fram til slakt eller kalving, men det er mye potensial som ligger i henne. Er dette din neste toppku? Er dette den neste «usynlige» kua som ved femte laktasjon som har helt reint helsekort? Eller er det villstyringa som prøver å demontere den nye roboten?

Uansett om det blir toppkua eller ei som slaktes ut tidlig, så har du brukt omtrent like mye ressurser og tid per kvige. For å øke sjansen for en god ku i fjøset, må det selekteres på veien. Det starter med de mjølkekyrne du allerede har. Det er de som er mødre til den kommende rekrutteringa.

Kostbart å bytte ut ku

Kviger som kalver inn til 1. laktasjon skal i hovedsak erstatte en ku som går ut. Det er mange grunner til at en ku skal ut: dårlig jurhelse, dårlig funksjonalitet, dårlig produksjon, alder og dessverre uhell og skader som kan oppstå. Endringer rundt produksjonsforhold, som for eksempel økt kvote eller bygging, gjør at det kan være et behov for mer rekruttering.

I en besetning med for stor rekruttering, må en av og til slakte ei ku som kunne stått en laktasjon til. Utrangeringsprosenten blir høy og det er kostbart å bytte ut ku. Jo flere produksjonsdager ei ku har, jo bedre forsvarer hun sin oppfôringstid som kvige. Dermed må man ta å spørre seg selv: Hvor mange kviger er det egentlig jeg trenger til rekruttering og når trenger jeg dem?

Den onde sirkelen

«Jeg trenger så mange kviger, for det er jo alltids noen som er dårlige og ikke fungerer som forventet». Mjølkeproduksjon er biologi og det er til tider vanskelig å forutse hva som kommer til å fungere. Men det er mulig å gjøre noen tiltak.

I de aller fleste besetninger blir alle hunndyr inseminert med vanlige doser av mjølkerase og alle kvigekalver som blir født er besetningens rekruttering. Dermed tillater produsenten at den dårligste kua får bidra like mye som den beste, for begge har like stor sannsynlighet for å få en kvigekalv. Selv om faren er eliteokse, så er det begrenset hvor mye okseutvalget kan gjøre for avlsfremgangen i besetningen. Vil man ta steget videre og få bedre resultat, raskere, må man begynne å selektere på dyra som står i eget fjøs.

Hvordan selektere i egen besetning

Farsiden

Første sted å selektere er type seminokse. Ta en vurdering av hva som trengs og hva en ønsker. Ut ifra antall kviger en trenger til rekruttering pr. år, må en ta en vurdering av hvor mange doser av vanlig sæd eller kjønnsseparerte hunnceller en trenger. Bruker en vanlige doser, må man ta med i betraktning at 50 prosent blir oksekalver. Jo mindre besetning det er, jo større er sannsynligheten for at det kan bli skjevfordeling av kjønn. For eksempel det er mer sannsynlig å få 5 kvigekalver av 20 kalvinger enn 20 kvigekalver fra 100 kalvinger. Derfor er det fordelaktig også for små besetninger å vurdere bruk av kjønnsseparert sæd.

Kjøttfe

Kjøttfe brukes på dyr det ikke skal rekrutteres etter. Om det brukes hannceller for oksekalver eller vanlige doser kan vurderes. Om det blir en halvkrysning kvige kan den like gjerne være med i drifta fram til slaktemoden alder hvis det er plass. Hva slags rase en bør velge avhenger av hva slags dyr en har, om man fôrer opp eller selger kalv og hvilke avtaler som er mulig å få med slakteri. Ta gjerne en prat med en rådgiver.

Del besetningen i fire grupper

Besetninger bør deles i fire grupper. Disse gruppene er fleksible og vil variere i antall med årstid og dyremateriale. Ett individ vil kunne høre til de forskjellige gruppene i løpet av sin livstid.

• Avlsdyr – de beste, disse bør få kvigekalver

• Fleksidyr – gruppa som kan brukes til besetningsstyring, middels ku/kvige

• Produksjonsdyr – de dårligste dyra, de skal være med videre, men skal ikke rekruttere kvigekalver

• Slaktedyr – utrangeringsdyr som har fått siste kalv og ikke skal insemineres igjen

Avlsdyra

Dette er den gjengen som primært skal bidra med den neste generasjonen mjølkeku. Med samla vurdering av avlsverdi, morens prestasjon, faren og eventuelt kuas egen prestasjon i fjøset er dette de beste dyra man har. De bør sterkt prioriteres til bruk av kjønnsseparerte hunnceller av mjølkerase.

Fleksidyra

Dette er gruppa som fungerer godt, men som ikke er i toppsjiktet. Eldre kyr med middels avlsverdi ligger ofte i denne gruppa, 1.laktasjonskyr som ligger helt gjennomsnittlig på ytelse og enkelte med ok eksteriør, men «det kunne alltids ha vært bedre». Dette er den viktigste gruppa som kan brukes til besetningsstyring. Dyr i denne gruppa kan få bidra i rekrutteringen med en kvigekalv, eller en kjøttfe. For eksempel kan enkelte i denne gruppa få REDX for å bidra med enda flere kvigekalver i en ønsket periode eller insemineres med kjøttfe for å prøve å redusere rekruttering inn i perioder med for mange kalvinger.

Produksjonsdyr

Dette er dyr som fungerer i produksjon og i fjøset, men som har egenskaper som man ikke ønsker å avle videre på. Gode eksempler på slike dyr er kviger med lav avlsverdi, enten samleindeks eller på enkeltegenskaper en ikke ønsker å ha med videre (lav indeks på utmjølkingshastighet, kg mjølk, lynne).

Unge dyr med eksteriørmessige svakheter i allerede tidlig alder. Som 1. og 2. laktasjons- kyr med ugunstig speneplassering, korketrekkerklauv eller svakere midtband. Har man en god og solid besetning, vil også middels gode dyr havne i denne gruppa.

Slaktedyr

Pass på å sorter ut dyr som ikke skal insemineres og ikke regn med disse videre. Dette er dyr som på grunn av produksjon, funksjon eller dyrevelferd ikke skal få en kalv til. Vær obs og merk disse dyra i avlsplaner og legg dem eventuelt inn som utrangeringsdyr på roboten.